The Universal House of Justice
Ridván 2026 / 183BE

To the Bahá’ís of the World

Dearly loved Friends,

Nå begynner den annen, større fasen av Niårsplanen. Vi ser det globale bahá’í-samfunn stevne samstemt frem, i berettiget tillit til den kursen det har satt. Dets klarhet og overbevisning er ikke til å ta feil av. Uforferdet av verdens økende uro har det oppmerksomheten rettet mot sitt hellige oppdrag. Særlig gleder det oss å se nylig bekreftede troende ivrig innta sin plass på tjenestens og handlingens felt ved siden av dem som lenge har vært befestet i troen. Tredje milepælområder viser seg å være fruktbar mark for å høste og spre rik erfaring. Og vi har vært glade over å se at vennene overalt reflekterer over det budskapet som vi stilet til rådgiverne som var samlet her i desember, og at de gjør bruk av innholdet når de legger planer og handler.


 Denne målrettede innstillingen har vært spesielt tydelig på institusjonsmøtene som er blitt holdt rundt om i verden. Igjen og igjen har beretningene om disse sammenkomstene meldt om samme fenomen: en dyp, innsiktsfull samtale basert på direkte erfaring med å bygge pulserende samfunn heller enn på antagelser eller teori. Denne samtalen besjeles av den igangværende læringsprosessen på hvert sted. Den gjennomsyres av en dypere erkjennelse av betydningen av bahá’í-samfunnets anstrengelser og hva de innebærer for en urolig verden som har et desperat behov for rettledning. En følelse av ansvar og besluttsomhet merkes i vide kretser, og det er en sterk bevissthet om omfanget av den foreliggende oppgaven. Denne samtalen åpner ofte for et ytterligere utfyllende perspektiv som anerkjenner samfunns og individers innsats – ikke bare som gjennomføringen av programmer og prosjekter, men som. kultiveringen av en livsmåte basert på de guddommelige læresetninger – en utforming av handlinger, samhandlinger og siktemål.


 Denne samme oppriktige samtalen, som gjenspeiler en forpliktelse til læring, fremmes på tvers av samfunnet fra de nasjonale og regionale nivåer og helt ut til landsbyen og nabolaget, og i forskjellige sammenhenger, blant dem møter arrangert av institusjonene så vel som andre rom som dukker opp. Den vil sikkert være et innslag også på nasjonale årsmøter. Vi ser frem til å se at mønstre med individuell og kollektiv handling blir styrket og utvidet etter hvert som denne samtalen utfolder seg. Som alltid er det en samtale som bør utvides til stadig videre kretser bestående av venner, naboer og andre likesinnede sjeler som identifiserer seg med bestrebelser på å skape åndelig og materiell fremgang basert på menneskehetens enhet. De rom som skapes for å gjøre denne samtalen bredere – hva enten de er spontane eller planlagt lenge i forveien – er et tegn på et stadig dypere engasjement overfor det omgivende samfunn, og vi håper at de vil bli mer og mer vanlige.


 Mange i det videre samfunn som møter bahá’íers grasrot-aktivitet, blir slått av dens særpreg. Den utgår fra en oppriktig omhu for alles velbefinnende, den orienterer seg inn mot enhet og tjeneste, og den følger klare prinsipper, men antar likevel ikke å ha et umiddelbart svar på ethvert problem. Med et sinnelag av felles bestrebelse søker bahá’íer å samarbeide med andre og å lære sammen. Og i de forbindelser de danner med dem som innehar stillinger med autoritet og ansvar i samfunnet, er de oppriktige og klartseende. De etterstreber sosial forandring uten politiske ambisjoner eller egeninteresse, og de erkjenner at etter hvert som troen blir mer fremtredende, blir det viktig å sikre at dens sanne karakter og siktemål blir godt forstått. På mange steder betyr den økende dybden i bahá’ísamfunnets samhandlinger med det øvrige samfunn at det uunngåelig blir nye situasjoner å manøvrere


 Som vi forklarte i vårt budskap til den nylig avholdte rådgiverkonferansen, har en betydelig utvikling gjennom de siste fire år vært at samfunnet trer frem som en mer iøynefallende forkjemper for Planen. Det organiserer seg for å dekke spesielle behov og videreutvikle bestemte innsatsområder, for å sørge for gjensidig støtte gjennom samarbeidsarrangementer og for å lære å bli mer effektivt innenfor en handlingsramme som er i stadig utvikling. Et slående eksempel på dette er grupper av ungdom som arbeider sammen på et sted og oppmuntrer sine jevnaldrende til å bli med. Naturligvis har deres bestrebelser svært stor nytte av institusjonenes kjærlige oppmuntring og veiledning, men ungdommen har også vist sin evne til å ta initiativ og finne frem til fruktbare måter å tjene på. Altfor ofte finner deres innsats sted mot et bakteppe av konflikt og uorden, økonomisk urett og dype sosiale skiller. Vi erkjenner de utfordringer som ungdom møter under slike forhold, og vi berømmer dem for å motstå impulsen til å kritisere og fordømme, og isteden finne konstruktive måter for å navigere rundt disse veldige hindringene og arbeide frem mot å overvinne dem til sist.


 Elskede venner, uansett hvor mye tiden preges av omskiftinger, så oppfordrer vi dere til ikke å være engstelige eller motløse. ‘Abdu’l-Bahá råder oss alle til å stole på Guds rike gaver og til «alltid» å være «håpefulle», å være «faste» i vår forhåpning og å være «årsak til håp for den fortvilte sjel». Når verdens horisonter formørkes, blir håp en sjelden og dyrebar ressurs – men en ressurs som Det største navns samfunn er blitt rikelig velsignet med på grunn av sin overbevisning om menneskehetens fremtid, og på grunn av det som det har lært av egen erfaring. Massene lengter etter håpet dere kan bringe til deres hjerter.


 Som et gyllent eksempel på et samfunn som lenge har skjermet håpets flamme, ser vi til dem som er urettferdig behandlet, men alltid tålmodige, alltid standhaftige, alltid motstandsdyktige tilhengerne av Bahá’u’lláh i hans tros vugge. Se hvor disiplinerte de har forblitt, hvor prinsippfaste gjennom tiår av ubarmhjertig undertrykkelse – og hvor fast besluttet de har vært på å lære av fremskrittene som er gjort av deres trosfeller i andre land, hvor fast bestemt på å tjene og trøste sine medborgere i deres eget land. For så mange av deres landsmenn har de vært, og er fortsatt, en håpets ledestjerne, en kilde til medlidenhet og innsikt, og betrodde ledsagere på tjenestens sti. I de senere uker og måneder har disse vennene, som vi setter så inderlig pris på, hele tiden vært i våre tanker og gjentatte ganger vært gjenstand for våre bønner, slik vi er sikre på at de også har vært hos dere, idet vi har bedt den alltid kjærlige Herre om å holde dem i sin ømme omsorgs favn.


 Deres egne bestrebelser for å fremme Guds Sak er i ingen mindre grad fokus for de bønnfallelser vi fremfører ved Den hellige terskel – i særdeleshet nå, ved inngangen til en ny fase i Niårsplanen. Like ofte som vi begir oss til de hellige gravmæler, trygler vi om guddommelig hjelp og bistand for deres anstrengelser og bønnfaller om mot og styrke for dere i deres bestrebelser. Måtte dere være raske til å handle og ivrige etter å lære, og måtte alle velsignelser fra det himmelske rike bli dere til del.

The Universal House of Justice