The Universal House of Justice

Ridván 2014

To the Bahá’ís of the World

Dearly loved Friends,

Hele tre år er gått etter begynnelsen på det nåværende stadium i utviklingen av Den guddommelig plan, et foretagende som knytter Bahá’u’lláhs tilhengere sammen i én forenet åndelig innsats. Bare to år skiller Guds venner fra den fastsatte avslutningen av dette stadiet. De to grunnbevegelsene som fortsetter å drive vekstprosessen fremover – den jevne strømmen av deltagere gjennom sekvensen av opplæringsinstituttets kurs og områders bevegelse langs et utviklingskontinuum – er begge blitt veldig styrket av den kraftutgytelsen som ble utløst på fjorårets ungdomskonferanser. Den økte kapasitet som bahá’í-verdenen har tilegnet seg til å mobilisere store antall av unge mennesker på tjenestens område, kan nå bære mer frukt. For i den tiden som gjenstår, avtegner det seg to kritiske hasteoppgaver: å styrke eksisterende vekstprogrammer og å begynne på nye. Det største navns samfunn har et godt utgangspunkt for å øke tallet på områder hvor slike programmer allerede er begynt, med de to tusen som gjenstår av målet, før denne perioden er over.

Hvor glade er vi ikke for å se at denne bestrebelsen drives iherdig videre rundt om i planetens vidspredte regioner, og i et mangfold av omstendigheter og omgivelser, i områder som allerede teller rundt tre tusen. Mange områder befinner seg på et punkt der det skapes fremdrift ved å sette noen få enkle handlemåter ut i livet. I andre områder har det, etter suksessive aktvitetssykluser, skjedd en økning i tallet på individer som tar initiativ innenfor planens rammer, og aktivitetsnivået har økt; etter hvert som erfaring øker kvaliteten på den åndelige opplæringsprosessen, tiltrekkes sjeler lettere til å delta i den. Fra tid til annen kan det komme en pause i aktiviteten eller en hindring på veien videre; dyptgående rådslagning om grunnene til stillstanden kombinert med tålmodighet, mot og utholdenhet gjør at fremdriften kan gjenvinnes. I stadig flere områder øker vekstprogrammet i omfang og kompleksitet i takt med den økende kapasiteten hos planens tre hovedaktører – individet, samfunnet og troens institusjoner – til å skape et gjensidig støttende miljø. Og vi fryder oss over at det som forventet finnes et økende antall områder der hundre eller flere individer nå legger til rette for at tusen personer eller flere begynner å veve et livsmønster som er åndelig, dynamisk og i stand til å skape forandring. Til grunn for prosessen ligger det helt fra starten av selvfølgelig en kollektiv bevegelse mot visjonen om materiell og åndelig velferd fremsatt av ham som er verdens livgiver. Men når så store antall er med, kan man skjelne bevegelse i en hel befolkning.

Denne bevegelsen gir seg særlig til kjenne i områdene der det skal opprettes et lokalt mashriqu’l-adhkár. For eksempel ligger ett slikt område i Vanuatu. Vennene bosatt på øya Tanna har gjort en voldsom innsats for å øke bevisstheten om det planlagte gudshuset, og på ulike måter har de alt fått med seg ikke mindre enn en tredjedel av øyas 30000 innbyggere i en stadig bredere samtale om dets betydning. Evnen til å føre en samtale på høyt nivå i gang blant så mange mennesker er blitt skjerpet gjennom års erfaring i å tale om Bahá‘u’lláhs lære og i å øke rekke vidden for et pulserende opplæringsinstitutt. På øya er det særlig juniorungdomsgrupper som har fremgang, ansporet av støtten fra landsbyhøvdinger som ser hvordan deltagerne blir åndelig styrket. Enheten og engasjementet som råder mellom disse unge, har oppmuntret dem slik at ikke bare har de eliminert sin egen passive sløvhet, men også funnet måter å arbeide til beste for samfunnet på, gjennom ulike praktiske prosjekter, og som et resultat er folk av enhver alder, ikke minst deres egne foreldre, blitt ansporet til konstruktiv handling. Blant de troende og samfunnet for øvrig innser man at det er en gave å kunne henvende seg til et lokalt åndelig råd for å få veiledning og for å løse vanskelige situasjoner, og i neste omgang blir de åndelige råds avgjørelser i økende grad preget av klokskap og følsomhet. Her foreligger det mye som peker i retning av at når elementene i planens handlingsramme føyes sammen i et sammenhengende hele, kan det ha dyp innvirkning på en befolkning. Og der er på bakgrunn av vedvarende utvidelse og befestelse – slik det intensive vekstprogrammets trettiende syklus nylig har konkludert med – at vennene, sammen med øyas øvrige beboere, aktivt undersøker hva det innebærer at det i deres midte oppføres et mashriqu’l-adhkár, et “kollektivt senter for menneskers sjeler”. Med aktiv støtte fra tradisjonelle ledere har øyboerne på Tanna fremlagt ikke mindre enn hundre ideer om utformingen av templet, noe som viser i hvilken grad gudshuset har satt fantasien i sving og åpnet betagende utsikter for den innflytelse det ligger an til å ha på livet under sin skygge.

Denne oppmuntrende beretningen har sitt motstykke i tallrike avanserte områder der konsekvensene av Bahá’u’lláhs lære anvendes på levekårene i nabolag og landsbyer. I hvert av dem lærer et folk hvordan det ved å gjennomgå erfaringer, rådslå og studere – samtidig som det i økende grad blir kjent med Bahá’u’lláhs person – kan handle ut fra sannhetene som er nedlagt i hans åpenbaring, slik at den voksende kretsen av åndelig beslektede knyttes stadig tettere sammen av den kollektive tilbedelses og tjenestes bånd.

De samfunn som er mest fremskredne, trekker på mange måter opp en innbydende sti til etterfølgelse for andre. Men uansett hvilket aktivitetsnivå det er i et område, så er det de lokale vennenes kapasitet til å lære, innenfor et felles rammeverk, som fostrer fremgang på utviklingsstien. Alle har en andel i dette foretagendet; den enkeltes bidrag tjener til å berike helheten. De mest dynamiske områdene er de hvor vennene, uten hensyn til samfunnets ressurser eller antall igangsatte aktiviteter, erkjenner at deres oppgave er å fastslå hva som kreves for at det skal bli fremgang – den begynnende kapasiteten som må næres, den nye ferdigheten man må tilegne seg, behovet for å ledsage initiativtagerne bak en nystartet innsats, det rom for refleksjon som må kultiveres, den kollektive bestrebelse som må koordineres – og deretter finne kreative måter der nødvendig tid og ressurser kan gjøres tilgjengelig for å oppnå denne fremgangen. Selve den kjensgjerning at hvert sett av omstendigheter byr på egne utfordringer, setter ethvert samfunn i stand til ikke bare å dra fordel av hva som læres i resten av bahá’í-verdenen, men også til å øke denne kunnskapsmassen. Ved å være klar over denne virkeligheten befrir man seg selv fra en fruktesløs leting etter en rigid formel for handling samtidig som man likevel lar innsiktene vunnet i ulike settinger prege vekstprosessen etter hvert som den antar en bestemt form i ens egne omgivelser. Hele fremgangsmåten går fullstendig på tvers av snevre forestillinger om “suksess” og “fiasko” som gir opphav til panisk aktivitet eller lammer handlingsviljen. Det er nødvendig å være løsrevet. Når anstrengelser gjøres helt og holdent for Guds skyld, så vil alt som skjer høre ham til, og enhver seier vunnet i hans navn blir en anledning til å lovprise ham.

Det er så mye i vår tros skrifter som beskriver forholdet mellom utført innsats og himmelsk bistand lovet som svar: ”Om dere bare anstrenger dere,” lyder Mesterens forsikring i en av hans tavler, “er det sikkert og visst at denne lysglans vil skinne, disse nådeskyer vil nedsende sitt regn, disse livgivende vinder vil begynne å blåse, og denne liflige moskus vil spre sin duft viden om.” På våre hyppige besøk til de hellige gravmæler bønnfaller vi på deres vegne den allmektige inntrengende om at han må støtte og styrke dere, om at dere må bli rikelig velsignet i anstrengelsene for å nå ut til dem som ennå er ukjent med den guddommelige lære, og for å styrke dem i hans Sak, og om at dere må være urokkelige i fortrøstning til hans uendelige gunstbevisninger. Dere er aldri borte fra våre bønner, og vi vil aldri slutte å minnes deres hengivne troskapsgjerninger når vi ber. Idet vi tenker over de bydende krav som ligger foran Den velsignede skjønnhets tilhengere i de neste to år, er Mesterens ettertrykkelige appell om handling en spore for ånden: “Sønderriv slørene, fjern hindringene, by på det livgivende vann, og pek på veien til frelse.”

- The Universal House of Justice