Return   Facebook

The Universal House of Justice

Ridván 2012

To the Bahá’ís of the World

Dearly loved Friends,

Midt på ettermiddagen på riḍván-høytidens ellevte dag stod ‘Abdu’l-Bahá for ett hundre år siden foran flere hundre tilskuere da han hevet en øks og skar gjennom gresstorven som dekket tempelområdet ved Grosse Pointe nord for Chicago. De som var invitert til å innlede grunnarbeidet sammen med ham på denne vårdagen, kom fra ulike bakgrunner – norsk, indisk, fransk, japansk, persisk, amerikanske urfolk, for å nevne bare noen få. Det var som om det ennå uoppførte gudshuset oppfylte ønskene som Mesteren på slutten av seremonien uttrykte for ethvert slikt byggverk: “at menneskeheten kan finne et møtested”, og “at kunngjøringen om menneskeslektens enhet skal utgå fra dets åpne, hellige forgårder”.

Hans tilhørere ved denne anledningen, og alle som hørte ham i løpet av hans reiser til Egypt og Vesten, må bare vagt ha forstått den vidtrekkende innebyrden hans ord hadde for samfunnet, for dets verdier og dets særlige interesser. Kan noen ennå i dag hevde å fått et glimt av noe annet enn kun en antydning, fjern og uklar, av det fremtidige samfunn som Bahá’u’lláhs åpenbaring er bestemt å skulle gi opphav til? La derfor ingen anta at sivilisasjonen som den guddommelige lære driver menneskeheten mot, vil følge bare av justeringer i den nåværende orden. Langt ifra. I en tale holdt noen dager etter at han la ned hjørnestenen for Vestens modertempel, erklærte ‘Abdu’l-Bahá at “blant resultatene av åndskreftenes manifestasjon vil være at menneskets verden vil tilpasse seg en ny samfunnsform”, at “Guds rettferdighet vil bli åpenbar i alle menneskelige anliggender”. Dette og utallige andre av Mesterens utsagn som bahá’í-samfunnet gang på gang vender seg til i denne hundreårsperioden, øker bevisstheten om avstanden som skiller samfunnet slik det nå er innrettet, fra den veldige visjon som hans far skjenket verden.

Til tross for den prisverdige innsatsen i alle land av velmenende personer som arbeider for å bedre samfunnsforholdene, virker dessverre hindringene som stenger for virkeliggjøringen av en slik visjon, uoverstigelige for mange. Deres forhåpninger strander på feilaktige antagelser om menneskets natur som i den grad gjennomsyrer strukturene og tradisjonene i mye av dagens levesett at de har fått status som fastslåtte kjensgjerninger. Disse antagelsene synes ikke å ta hensyn til det overordentlige tilfang av åndelig potensial som er tilgjengelig for enhver opplyst sjel som benytter seg av det; som begrunnelse forlater de seg isteden på menneskehetens mangler, som viser seg i eksempler som daglig forsterker en felles følelse av håpløshet. Et slør med flere lag av feilaktige forutsetninger overskygger således en grunnleggende sannhet: Verdens tilstand gjenspeiler en forvrengning av menneskets ånd, ikke dens egentlige natur. Enhver gudsmanifestasjon har til hensikt å gjennomføre en forvandling både i menneskehetens indre liv og i dens ytre forhold. Og denne forvandlingen skjer naturlig når et økende antall mennesker, forenet av de guddommelige forskrifter, i fellesskap søker å utvikle åndelig kapasitet for å bidra til en samfunnsmessig forandringsprosess. Lik den harde marken som Mesteren slo på for hundre år siden, kan tidens rådende teorier til å begynne synes å være ugjennomtrengelige for endring, men de vil utvilsomt svinne bort, og ved “Guds gavmildhets forårsbyger” vil den “sanne forståelses blomster” skyte opp, friske og fagre.

Vi takker Gud for at ved kraften i hans ord er dere – hans Største navns samfunn – i ferd med å dyrke frem omgivelser der sann forståelse kan blomstre. Selv de som utholder fangenskap for troen, setter ved sitt usigelige offer og sin uendelige standhaftighet “kunnskapens og visdommens hyasinter” i stand til å blomstre i velvillige hjerter. Over hele kloden engasjeres ivrige sjeler i arbeidet med å bygge en ny verdensorden ved systematisk gjennomføring av Femårsplanens anvisninger. Dens hovedtrekk er blitt så godt forstått at vi ikke kjenner noe behov for å kommentere dem ytterligere her. Bønnene vi fremfører ved det allbarmhjertige forsyns terskel, dreier seg om at bistanden fra skaren i det høye må bli enhver av dere forunt idet dere bidrar til planens fremgang. Vårt inderlige ønske, som understøttes av at vi har vært vitne til deres hengivne innsats i løpet av året som gikk, er at dere vil intensivere den dyktige anvendelsen av kunnskapen som dere tilegner dere gjennom erfaring. Tiden til å forholde seg avventende er ikke nå; altfor mange er uvitende om det nye daggryet. Hvem andre enn dere kan overbringe det guddommelige budskap? “Ved Gud,” bekrefter Bahá’u’lláh med henvisning til Saken, “dette er arenaen for innsikt og løsrivelse, for visjon og oppløftelse, hvor ingen får spore sin ganger uten den barmhjertiges tapre ryttere, de som har brutt alle bånd til tilværelsens verden.”

Å se bahá’í-verdenen i arbeid er å betrakte et utsyn som virkelig er lyst. I livet hos den troende som fremfor alt ønsker å innby andre til samfunn med Skaperen og å være til tjeneste for menneskeheten, kan man finne tegn på den åndelige forvandlingen som er tiltenkt enhver sjel av tidsalderens Herre. I ånden som ansporer aktivitetene i ethvert bahá’í-samfunn som har viet seg til å høyne kapasiteten hos sine medlemmer, unge som gamle, så vel som hos sine venner og samarbeidspartnere, til å tjene det felles beste, kan man fornemme en antydning om hvordan et samfunn grunnet på guddommelige læresetninger kunne utvikle seg. Og i de utviklede områdene hvor det er rikelig med aktivitet styrt av Planens rammeverk, og hvor behovene for å sikre innbyrdes sammenheng mellom handlingslinjene er mest påtrengende, byr de fremvoksende administrative strukturene glimt, enn så svake, av hvordan troens institusjoner i trinnvis økende grad vil komme til å påta seg et fyldigere omfang av sitt ansvar for å fremme menneskenes velferd og fremgang. Det er derfor klart at individets, samfunnets og institusjonenes utvikling er uhyre løfterik. Men i tillegg til dette merker vi oss med særlig glede hvordan forbindelsene som knytter disse tre sammen, preges av en slik øm hengivenhet og gjensidig støtte.

I motsetning til dette gjenspeiler forholdene mellom de tre korresponderende aktørene i verden som helhet – den enkelte borger, statslegemet og samfunnsinstitusjonene – den uenigheten som kjennetegner menneskehetens turbulente overgangsstadium. De er uvillige til å opptre som innbyrdes avhengige deler av et organisk hele og er låst i en maktkamp som til sist viser seg å være forgjeves. Hvor svært annerledes er vel ikke det samfunn som ‘Abdu’l- Bahá skildrer i utallige tavler og taler, der samspillet i hverdagen, like så vel som forbindelsene stater imellom, formes av bevisstheten om menneskeslektens enhet. Forhold gjennomsyret av denne bevisstheten dyrkes av bahá’íer og deres venner i landsbyer og nabolag verden over; fra dem kan man fornemme de rene duftene av gjensidighet og samarbeid, av enighet og kjærlighet. I slike upretensiøse omgivelser stiger det frem et synlig alternativ til samfunnets velkjente strid. Det blir således tydelig at den som ønsker å utfolde seg på ansvarlig vis, deltar tenksomt i rådslagning viet det felles beste og avviser fristelsen til å insistere på sin personlige mening; en bahá’í-institusjon som innser behovet for koordinert handling innrettet mot fruktbare mål, sikter ikke mot å styre, men å nære og oppmuntre; det samfunn som skal ta ansvar for sin egen utvikling, ser et uvurderlig aktivum i enheten som frembys gjennom helhjertet engasjement i planene utformet av institusjonene. Under innflytelsen av Bahá’u’lláhs åpenbaring blir forbindelsene mellom disse tre inngitt en ny varme, et nytt liv; i sum utgjør de et vekstmiljø der en åndelig verdenssivilisasjon preget av guddommelig inspirasjon gradvis modnes.

Åpenbaringens lys er bestemt å skulle opplyse ethvert innsatsområde; på hvert av dem skal det skje en omorganisering av forbindelsene som opprettholder samfunnet; på hvert av dem søker verden etter eksempler på hvordan folk bør være overfor hverandre. Siden menneskehetens økonomiske liv – der urettferdighet blir likegyldig tolerert, og uforholdsmessig vinning betraktes som symbolet på suksess – har spilt en iøynefallende rolle i å frembringe den gjærende uroen som så mange mennesker nylig er blitt innviklet i, legger vi det frem for dere til nærmere ettertanke. Slike skadelige holdninger er blitt så dypt rotfestet at det er vanskelig å forestille seg hvordan én person alene kan forandre de rådende prinsipper som forbindelsene på dette området styres av. Ikke desto mindre finnes det avgjort fremgangsmåter som en bahá’í ville unngå, så som uærlighet i ens transaksjoner eller økonomisk utbytting av andre. Trofast etterlevelse av de guddommelige formaninger krever at det ikke finnes noen motsigelse mellom ens økonomiske vandel og ens trosoppfatninger som bahá’í. Ved at én eneste sjel i sitt liv anvender de prinsippene i troen som gjelder rettskaffenhet og rettferdighet, kan vedkommende opprettholde en standard som er høyt over den lave terskelen som verden bedømmer seg selv ut fra. Menneskeheten er trett fordi den mangler et livsmønster å strebe etter; vi ser hen til dere når det gjelder å fostre samfunn med væremåter som vil gi verden håp.

I vårt riḍván-budskap fra 2001 antydet vi at i land der prosessen med inntreden i skarer var kommet tilstrekkelig langt, og forholdene i nasjonale samfunn var gunstige, ville vi godkjenne opprettelsen av gudshus på det nasjonale plan, noe som ville bli et trekk ved den femte epoken i troens formingstid. Med overmåte stor glede kunngjør vi nå at det skal oppføres nasjonale mashriq’ul-adhkárer i to land: Den demokratiske republikk Kongo og Papua Ny-Guinea. Der er kriteriene satt av oss beviselig blitt oppfylt, og responsen fra deres befolkninger på mulighetene skapt av den inneværende serien av planer, har vært intet mindre enn bemerkelsesverdig. Sammen med den igangværende oppføringen i Santiago av det siste av de kontinentale templene, frembyr igangsettelsen av byggeprosjekter for nasjonale gudshus enda et oppløftende tegn på at Guds tro trenger inn i samfunnets jordbunn.

Enda et steg til er mulig. Mashriq’ul-adhkáren, som av ‘Abdu’l-Bahá er beskrevet som “en av de vesentligste institusjonene i verden”, forbinder to uunnværlige, uadskillelige aspekter ved bahá’í-livet: tilbedelse og tjeneste. Foreningen av disse to gjenspeiles også i sammenhengen som eksisterer mellom de samfunnsbyggende trekk i planen, særlig den raske veksten i et andektig sinnelag som finner uttrykk i sammenkomster for bønn, og en pedagogisk prosess som bygger kapasitet til å tjene menneskeheten. Sammenhengen mellom tilbedelse og tjeneste er særlig uttalt i de områdene rundt om i verden der bahá’í-samfunn i betydelig grad har vokst i størrelse og livskraft, og der engasjementet i sosial handling er tydelig. Noen av disse er blitt utpekt som steder for utbredelse av læring for å fostre vennenes evne til å fremme juniorungdomsprogrammet i tilknyttede regioner. Kapasiteten til å holde dette programmet gående, slik vi nylig har påpekt, gir også næring til utviklingen av studiesirkler og barneklasser. I tillegg til sitt hovedformål styrker læringsstedet således hele opplegget med utvidelse og befestelse. Det er innenfor disse områdene man i de kommende år kan overveie å la et lokalt mashriq’ul-adhkár fremstå. Med hjertet fylt av takknemlighet mot Den urgamle skjønnhet gleder vi oss over å underrette dere om at vi begynner å rådslå med de respektive nasjonale åndelige råd angående oppføringen av det første lokale gudshus i hvert av de følgende områder: Battambang, Kambodsja; Bihar Sharif, India; Matunda Soy, Kenya; Norte del Cauca, Colombia; og Tanna, Vanuatu.

For å støtte oppføringen av de to nasjonale og fem lokale mashriq’ul-adhkárene har vi vedtatt å opprette et tempelfond ved Bahá’í verdenssenter til fordel for alle slike prosjekter. Vennene alle vegne innbys til å bidra til det med offer, alt etter hva deres midler tillater. Elskede medarbeidere: Marken som ble brutt av ‘Abdu’l-Bahás hånd for hundre år siden, skal brytes igjen i sju land til, og dette er bare forspillet til den dag da det i lydighet mot Bahá’u’lláhs befaling vil være reist en bygning for Herrens tilbedelse i hver en by og landsby. Fra disse gryningspunktene for Guds ihukommelse vil hans lys stråle ut og hans lovsanger runge.

 

Windows / Mac